Dette er det aller siste bildet som ble tatt rett før vi tok flyet tilbake til Norge. Flotte CHRISC ledere, som disse her, er noe av det vi garantert savner mest fra Afrika!

Nå her vi jo vært hjemme i Norge en liten stund og tenkte at det var på tide å legge ut det aller siste inlegget til denne bloggen!

Det var en litt rar følelse å komme tilbake til familiene våres, det føltes jo ut som vi reiste hjem igjen når vi tok flyet til Norge, men det føltes også ut som vi forlot vårt andre hjem, det vi hadde i Mwanza. Så det tok ikke lang tid før vi begynte å savne livet i Afrika. Og når vi tenker tilbake på oppholdet er det jo så klart visse ting man savnet mer enn andre, og også en del ting man egentlig ikke savner i det hele tatt!

Så dette inlegget skal stort sett inneholde 2 lister, en med hva vi savner og en annen med hva vi ikke savner fra vårt opphold i Afrika…

Husk også å sjekke filmen i forrige inlegg som også ble lagt ut i dag! Det også lagt til mange nye bilder på Mwanza siden i bildegalleriet!

Savner:

• Å kunne kjøpe et måltid man blir mett av for 4kr
• Afrikansk fotballglede!
• Alle folka i CHRISC
• Å snakke Swahili
• Fadderbarnet vårt
• Offentlig transport til 1kr
• Tilapia
• Å kunne spise med hendene (f.eks er fisk helt genialt å spise med henda!)
• Afrikansk fast-food
• Å prute på allerede råbillig frukt, grønnsaker, klær og annet
• Gekkoer (firfirsler) som spiser mygg og edderkopper
• Hengekøya på rommet
• Stjerneklare kvelder
• Tanzaniansk te, chai bora
• Å kunne kommunisere oss imellom uten at andre forstår det
• Avanserte afrikanske håndhilsner
• Afrikansk høflighet. At man deler det lille man har
• Tidenes beste ferskpressa mangojuice til 3kr koppen fra den lokale restauranten
• Minibanan
• Ferske grønnsaker
• Å kunne skylde på strømbrudd eller ”african time” når man ikke har fått gjort alt man skal…

Savner ikke:

• Barn som tafser/drar i hårete legger
• Å hele tiden føle seg som kjendis
• Lariam (magedrepende og marerittfremkallende malariapille!)
• Folk som ikke skjønner at man kan være over 20 år og ikke gift
• Skumle Tanzanianske langdistansebusser som:

1. Tipper
2. Tror de kjører rally / formel 1
3. Glemmer å fylle nok bensin
4. Holder på å ta fyr
5. Punkterer
6. Kjører i 100 på bekmørke humpete veier
7. Ikke har frontrute
8. Inneholder rotter
9. Er overfylte av mennesker, høns, geiter og andre dyr

• Ekstrem ustabil strøm
• Doer som ikke virker
• Kalde dusjer
• Ordet ”mzungu” (betyr hviting/riking)
• Stappfulle dalladalla’er (har telt 32 i en 16-seters ”dalla”)
• Folk som kommer 2 timer for sent til et møte uten å beklage
• Å vente
• Korrupte politimenn
• Folk som bare sier det de tror du vil høre
• Utspekulerte lommetyver
• Myggnetting som detter ned i løpet av natta
• Å bli vekket av at kakerlakker eller gekkoer som kryper på ansiktet!
• Folk som ikke forstår engelsk
• Folk som ler/peker/baksnakker oss på swahili/sukoma
• Å kjøpe vann!
• Søppel og holdninger til søppel. (”søppelmannen” vår kastet fra seg søppelet 10-50 meter utenfor huset vårt…)
• Folk som gir oss mzungu-bei (ekstra høy pris)
• Være ekstremt tissetrengt på hompete afrikanske veier i 8 timer uten stopp
• At den største seddelen tilsvarer 40kr når man må betale husleie som tilsvarer 14.000kr!
• Å konstant fylle kontantkort på mobilen
• Altfor fet/frityrstekt mat (masse, masse olje!)

Listene ble til slutt ganske så lange! Og selvom lista over ting vi ikke kommer til å savne fra Afrika er lengst, så er det viktig å presiserer at det som står på den første lista teller mye høyere. Så selvom mange av tingene på “ikke” lista høres kjipe ut, savner vi virkelig det å bo i Afrika, og da spesielt alle de fantastiske personene vi har møtt underveis!

Drømmen om neste tur har allerede begynt!

Her er en liten film fra fotball ligaen CHRISC Mwanza arrangerte i 2010. Ligaen er for ungdom under 16 år fordelt på 3 aldersklasser. I fjor var det over 70 lag som deltok, og vi satser på enda fler i år! I løpet av ligaen ble lagene undervist om gud, HIV/AIDS, drug abuse og life skills.

Jeg følte jeg nesten måtte bruke sangen “waka waka” siden den ble så ekstremt populær i Afrika etter fotball VM som ble holdt i Sør Afrika. Lederne i Mwanza ville se filmen hele 8 ganger på rad når jeg var ferdig med filmen!

Et godt tips er å trykke på HD knappen over for å gå til vimeo eller trykk her for å se filmen i MYE bedre kvalitet!

En sentral gjeng CHRISC'ere utenfor huset vårt etter et afrikansk festmåltid i forbindelse med vårt avskjedsparty.

Det har vært noen flotte siste måneder i Tanzania. Det har vært mye å gjøre og tiden har gått fryktelig fort. Her er en kort gjennomgang av det som har skjedd.

Etter en alternativ og annerledes julefeiring i Afrika ble nyttår feiret på vakre Zanzibar med hyggelig besøk fra Norge. Oppholdet på Zanzibar hadde både sine opp og nedturer. Og for noen av oss ble nedturene litt større enn oppturene. Mens Eli koste seg med sine veninner fra Norge, fikk Andreas halsbetennelse, igjen, noe som førte til at både kitekurs og tur til Kilimanjaro gikk i vasken…

Men etter en litt kjip start på det nye året fikk vi tatt det igjen med 3 uker der huset vårt var fullt av nordmenn.

Vi utnyttet sjansen ved å ha mzungu'er på besøk til å spille volleyball på det enesten 5-stjerners hotellet i byen.

Hvor er ballen? Det var vel ikke tvil om hvem som var best mellom nordmenne og de lokale jentelederne i CHRISC Mwanza. En del artige øyeblikk ble foreviget av kameramannen/treneren på sidelinjen.

Mzungu øverst fra venstre, Marie, Trine, Eli, Lina, Monica, Bodil, Anne Marit. Nede fra venstre, Ida, Hilde og Line.

Og ha med seg mzungu-jente når man skal ta bilder på brutmarkedet viste seg å være en god ide. Så lenge de fikk lov å bli tatt et bilde av sammen med Marie først kunne jeg ta så mange bilder jeg ville etterpå, genialt!

Selvom skoene ser nye ut er det meste av sko og klær som blir solgt i Tanzania allerede brukt i Europa! Bruktmarkedet i Afrika er enormt og skremmende nok er det de fra Europa som tjener desidert mest på denne handelen. Det er også drøyt å tenke på at en t-skjorte som koster 400kr i Norge kan bli solgt for 10kr her nede!

I løpet av de 7 månedene vi hadde sammen ble Tore tydeligvis lei av oss, og i slutten av januar pakket han sakene og reiste hjem . Så når resten av muzunguene dro, ble Andreas og Eli alene i det store huset vårt. Men heldigvis har vi funnet en annen nordmann her i Mwanza! Hun heter Trine og jobber i blodbanken på det største sykehset.

Første helg i Februar var det duket for volleyballseminar. 27 håpefulle CHRISC ledere møtte opp og fikk kanskje litt bakoversveis når muzunguene begynte å snakke taktikk på volleyballbanen. Dagen før spilte vi volleyballkamp med noen utrolig flinke folk som vi trodde skulle på seminaret, men som så mange ganger tidligere hadde vi misforstått og det var stort sett nybegynnere som møtte opp.

Busstur mellom Mwanza og Arusha er ikke å anbefale i regntida. Her stoppa bussen vår...

Vi dro til Arusha for å delta på District coordinator meeting. Det viste seg at bussturen skulle bli av det litt vel spennende sorten. Regntid og veiombygging betyr en heil masse gjørme og dermed noe som kan minne om norske vinterveier på sitt aller værste. Hvis du blander dette med en afrikansk busskultur og total mangel på informasjon har du en minneverdig busstur i vendte. Vi har vel sjeldent takket Gud så mye som når vi kom helskinnet fram til Arusha rundt midnatt. Etter flere rally lingnende manøvere fra vår bussjåfør og mange skumle situasjoner endte bussen vår opp som vist ovenfor, og der regner vi med at den ble over natten. Men som de muzungu vi er fikk vi etter et par timer kjøpt oss plass på en buss som klarte å komme seg løs fra gjørmehavet. Ellers var oppholdet i Arusha interessant og litt trist når vi sa hade til alle kjente og kjære. Hjemturen ble gjort med fly.

Når vi kom tilbkae fra Arusha gjennomførte vi en Firste aid workshop med 15 flotte deltakere. Andreas lærer CHRISC ledere om viktig førstehjelp samtidig som han prøver å være kul for fotografen.

Idrettsskader skjer minst like hyppig her som i Norge, men kunnskapen er ikke like velkjent. Derfor er førstehjelp et viktig satsningsområde i CHRISC.

Sisten helgen før avreise ville vi avslutte med et hel norsk teambuilding og lederseminar. Ikke mange skjønte på forhånd hva seminaret gikk utpå, men vi tror de fleste fikk noe ut av seminaret i etterkant og syntes det var morsomt og lærerikt.

I løpet av seminaret hadde vi gruppeoppgaver, diskusjoner og så klart leker! Denne leken, som gikk ut på at hele laget skulle flytte koppen med vann sammen, og bare en kunne se, var spesielt populær.

Etter seminaret var det duket av for en heidundrades avskjedsfest i huset vårt som inkluderte afrikansk festmat og god stemning!

Taler hører med. Under Jonas, lederen i CHRISC Mwanza, sin avskjedstale, sang han en sang til oss på swahili, vakkert! Også verdt å legge merke til det flotte juletreet vårt ved siden av.

Etter maten var det klart for afrikans dans på stuegulvet. Legg merke til Elis stilige dancemoves! Dansen fortsatte langt utover kvelden, til kl 20:00, da var festen over, og de siste gjestene ville hjem.

Vi har hatt noen fantastiske månder i Tanzania og Mwanza. Og det er trist når vi nå bare er timer fra å forlate vakre Mwanza og alle disse fantastiske menneskene her. Men vi gleder oss også til å komme hjem til familie, venner og ikke minst, snøen i Norge!

Luftig på sørspissen av Afrika. Neste stopp rett ut, antarktis.

De tre første ukene i Desember var vi så “uheldig” at vi måtte reise til Cape Town for å ta eksamen. Dette resulterte i en uke med studie og to uker med ferie, det syntes vi at vi hadde fortjent!

Utsikt fra Robben Island mot Cape Town og det berømte fjellet Table Mountain i bakgrunn.

Når vi ankom Cape Town fant vi fort ut at dette ikke var en vanlig afrikansk storby. Vi begynte nesten å lure på om vi hadde landet i Europa. Men ser du godt etter er det ingen tvil om at Sør-Afrika er et utviklet land, men som fortsatt har flere av tredje verdens sosiale problemer. Forskjellen på fattig og rik er enorm. Når man kjører på motorveien fra flyplassen kan man så vidt skimte de flere hundretusen blikktakk på andre siden av muren, som står i sterk kontrast til de mange moderne skyskraperne i sentrum.

Cellen som var Nelson Mandelas hjem i 27 år på Robben Island.

Før studieuka fikk vi noen dager med sightsing i Cape Town, og Robben Island var et av stedene vi hadde lyst å dra til. Robben Island er en øy som ligger en halvtimes båttur utenfor sentrum og er mest kjent for å bli brukt som et fengsel for politiske fanger som kjempet mot apartheid. En av turens høydepunkt var så klart å se cellen der Nelson Mandela satt fra 1963 til 1990. Mandela fikk senere nobels fredspris i 1993 og ble den første svarte presidenten i Sør Afrika i 1994.

Tore og Eli nyter utsikten fra toppen av Table Mountain.

Etter Robben Island gikk turen til University of Western Cape der vi skulle ha en ukes kurs i idrett og utikling med en avsluttende eksamen. Etter et halvt år borte fra skolebenken, ble det en hard overgang til en studiehverdag med undervisning fra 9-16, men det ble likevel en veldig lærerik uke med flere gode forelesere. I tilegg var det digg å kunne henge sammen med en hel haug av nordmenn! Vi fikk også med oss et norsk julebord, med afrikansk safarimat og norske julesanger. Dagen etter julebordet gikk team Mwanza en varm fjelltur opp til Cape Towns stollthet, Table Mountain.

Etter studieuka leide vi bil en dag og tok en roadtrip rundt Cape Peninsula.

Sammen med Lene, en folkehøyskolevenninne av Andreas, og Linn, leide vi en bil og tok oss en kjøretur til blant annet Cape Point, et av de sørligste punktene i Afrika. Det ble en fin dag med nydelig vær og fantastisk mye vind.

Ingen bruk for vindmaskin på Cape Point. Håret til Eli sammen med Linn (i midten) og Lene.

Til fotografens fornøyelse fikk vi nærkontakt med mange pingviner i Sam's Town. Flere pingubilder finner du i galleriet.

Men ikke alle pingvinene var like fotogene som Eli...

Etter denne dagen dro Tore hjem til Tanzania for å være sammen med kjæresten på Zanzibar. Mens Andreas og Eli ble igjen for å surfe.

Solnedgangen fra Lions Head var så absolutt noe å få med seg fra Cape Town.

Eilif, Thea og Andreas gjør seg klar til verdens høyeste strikkhopp. (Han til høyre var ikke akkurat like selvsikker før hoppet som bildet kan tyde på...)

Vi hadde på forhånd planlagt å surfe en uke i Cape Town, men vi måtte til slutt innse at surfeforholdene ikke var på vår side. Så da tok vi istendenfor en spontant og lang roadtrip over tre dager sammen med en kompis av Tore, Eilif, og Thea, en klassevenninne. Første stopp, seks timer utenfor Cape Town, var verdens høyeste strikkhopp på 216 meter! Etter man hoppet, eller i noens tilfelle, ble dyttet utenfor kanten, kunne man nyte hele syv sekunder med fritt fall, en sykt kul opplevelse!

Her finner du Andreas ca 216 meter under brua.

Eilif lærer bort sine balansekunster til noen lokale unger på stranden ved Jefferey's Bay

På kvelden kom vi fram til flotte Jefferey’s Bay som egentlig er kjent for å være et surfeparadis, men vi var igjen svært uheldige med forholdene. Men det ble likevel en fin dag på stranden sammen med en gjeng fra klassen som hadde reist i forveien.

På vei tilbake fra J-Bay var vi vitne til en av tidenes solnedganger som ble en flott avslutning på turen vår.

Følg med videre! Man vet jo aldri, neste innlegg kan jo hende kommer litt kjappere…

Tore prøver hardt å bli en del av familien Masimango, men passer kanskje ikke helt inn?

Fra 12-14 November var vi så heldige å bli invitert til Kakola for å være med på dåpen til Fadhil, sønnen til Phyneous og Nema. Eli og Andreas fikk også æren av å være faddere. Det ble en helg fylt med familieidyll, fantastisk mat og nye venner.

Stor aktivitet i hagen til Masimongo hver dag.

Familien Masimango er en familie med et stort hjerte og åpne armer, alle er velkommen. Baba (pappa) Masimango, som også er prest i menigheten, setter hver dag opp badminton og volleyball nett, og legger fram diverse andre leker, som ungene kan leke og ha det gøy med. Dette samlet masse barn igjennom helgen vi var der.

Man kan ikke lage et skikkelig afrikansk festmåltid uten å slakte en geit.

Vi ble servert det beste fra det Tanzianske kjøkkenet igjennom hele helga. Det var som å få julemiddag to ganger om dagen! Ingen av oss er spesielt vant til å med maten i bånd før vi spiser den, men godt var det!

Tanzaniansk mat på sitt beste. Pilau, ris, bønner, chapati, mango, geit, kylling, avocado, stekt banan og diverse grønsaker.

Et meget fornøyd dåpsbarn.

Vi var så heldige å få bli kjent med Fadhil, Nema og hennes søster Jessica da de bodde hos oss i en måned før dåpen. I løpet av denne tiden lærte Andreas å lage afrikansk mat og snakke swahili, og vi ble alle glade i denne søte lille tassen.

Foreldrene og dåpsbarnet fikk en blomsterkrans hver etter dåpen var ferdig (ignorer konfirmanten til høyre..).

Det var en fin afrikansk gudstjeneste med sang og dans i den lutheranske menigheten i Kakola. Faren til Phyneous var prest og døpte barnebarnet sitt. Eli og Andreas måtte lese trosbekjennelsen på swahili foran hele menigheten under dåpen. Og Eli fikk æren av å bære Fadhil til dåpen, noe Phyneous ikke hadde informert henne om på forhånd, men døpt ble han!

Lykkelig familie utenfor kirken. Mamma Nema, Fadhil og pappa Phyneous.

Familien Masimango

To bilder av Team Mwanza. Et på afrikansk, og et på norsk vis.

Gjestfriheten vi opplevde denne helgen var helt fantastisk! Fra vi ble hentet på busstasjonen ble vi mottatt som en del av familien. Familien Masimango har blitt vår afrikanske familie.

Hele dåpsseslskapet samlet (prøv å finn Eli..). Paret som matcher i midten er besteforeldrene til Fahdil.

Forhåpentligvis kommer vi tilbake til Kakola igjen!

Stor spenning på fotballbanen i Magomeni.

De beste lagene fra de fire sonene i Mwanza ble samlet til sluttspill over tre helger for å avgjøre hvilke CHRISC lag som var best i 2010. Det hele ble avsluttet med en heidundranes finalehelg der alle spilte i Pasiansi. Denne helgen ble det også arrangert Girl’s forum (jenteturnering i fotball) som skulle være et kick-off for girl’s league neste år.

Lørdag 23 september, ble første runde ble spilt i et øspøsende regnvær.

U12 gutta prøver å sette opp mur som de store stjernene, men ballen er likevel skummel.

Gleden er størst, men skuffelsen kan også være stor (se på gutten nede i høyre hjørne).

Under finalehelgen hadde både vi, "mzungu'er", og peer leaderne ulike lærerike aktiviter for spillerne og publikum.

Her er laget Planet United, vinnerne av U14 klassen.

Flere av kampene måtte avgjøres på straffespark. Noe som alltid er populært hos såvel fotografen som publikum!

Daniel holder "peptalk" i pausen under U12-finalen.

De flotte vinnerne av Girl's Forum.

Innsatsen og iveren var på topp under jentefinalen.

Tore tar en powernap under et slitsom helg.

Irene deler Guds ord under avslutningssermonien.

Ronald (nr to fra venstre) er stolt over jentene sine når de mottar premien sin.

Bønn er sentralt i alle CHRISC aktiviteter

“Michezo kwa ufanisi wa vijana” eller “empower youth through sports”, det er dette CHRISC handler om. Vi som studenter på NIH studiet Idrett, kultur og utviklingssamarbeid er i Mwanza, Tanzania for å finne ut om idrett er løsningen på alle verdens problemer?

Dette er en artikkel om CHRISC som vi har skrevet til KRIK-nytt.

FN sier at “By its very nature sport is about participation. It is about inclusion and citizenship. Sport brings individuals and communities together(…)Sport provides a forum to learn skills such as discipline, confidence and leadership and it teaches core principles such as tolerance, cooperation and respect.” (UN, 2003: v)1. I løpet av de fire månedene vi har oppholdt oss i Tanzania har vi fått sett hvordan idrett brukes i utvikling i praksis. CHRISC sin visjon er å endre og engasjere ungdom og bidra til samfunnsutvikling. I CHRISC Mwanza Youth league er det ca 56 fotballag fordelt på 4 soner og tre alderskategorier U16, U14 og U12. Det er ca 40 trenere og 20 frivillige som er dommere, peer leadere og soneledere. De fleste av disse frivillige har vært gjennom kurs i regi av CHRISC. Dette er utvikling av framtidens ledere.

Tournament and league managment workshop.

I CHRISC finner man deltakere fra alle samfunnslag. Vi har møtt ungdommer som har alle muligheter åpne i form av utdanning og jobb, og ungdommer som har måtte slutte på skolen for å kunne ta seg av familien sin fordi de har mistet foreldre eller søsken. Historiene er mange, men gjennom CHRISC får de muligheten til å tenke større, de får ansvar og oppgaver som krever at de stiller opp, de får en arena der de kan tilegne seg kunnskap og selvtillit, de får en mulighet til å drive idrett som er en verdi i seg selv som ikke skal undervurderes. Og midt opp i alt dette er det tydelig å se at Gud er tilstede. Før, og gjerne etter, all aktivitet blir det bedt. Peer leaderene deler om troen på Jesus, og dette er en helt naturlig del av all aktivitet som gjennomføres her nede.

En trener gir en hjelpende hånd på slakkline.

Nå skal det sies at å arbeide med idrett og utvikling ikke alltid er en dans på roser. Det er mange utfordringer og negative sider ved idretten som gjør at man kan stille spørsmålstegn ved om idrett i det hele tatt er egnet til å bruke i utvikling. Idrett handler om å vinne. Dette fører til at noen bruker alle midler for å unngå å tape. Idretten blir også forbundet med negative verdier som juks, korrupsjon, idrettsskader, doping, overtrening, lista kan bli ganske lang. Men hvorfor er vi her egentlig da? Jo, fordi vi tror, og mener, at de positive verdiene ved idrett veier tyngre enn de negative og ved å eliminere eller nedtone de negative sidene kan idrett være et positivt bidrag til utvikling.

Straffespark konkurranse i sluttspillet for U12 i Bwiru.

Vi må skape systemer som sørger for at de som prøver å jukse med alder blir tatt, det må være god oppfølging av økonomi for å sørge for at det ikke er noen smutthull, man må utdanne førstehjelpere som kan gi god førstehjelp om det oppstår skader, vi må sørge for at trenerne får kunnskaper om treningslære, skadeforebygging og pedagogikk slik at de kan bygge opp spiller som er gode medspillere både på og utenfor banen. Det viktigste av alt er at man må fokusere på at det er viktigere ting i verden enn å vinne, vi må fokusere på idrettsglede, trosglede og livsglede. Idretten, i seg selv, er ikke det viktigste i CHRISC sitt arbeid. Det viktigste er å ha et samlingspunkt der man kan utvikle seg selv som menneske i relasjon til dem rundt seg, og til Gud.

Jenteturnering under finale helgen.

I løpet av den tiden vi har vært her har vi møtt utrolig mange flotte ungdommer med et hjerte som brenner for CHRISC. De ofrer utrolig mye tid og krefter på arbeidet fordi de mener det er et viktig arbeid og det gir dem mulighet til å utvikle seg selv og andre rundt seg. De er ledere og forbilder for alle de jobber sammen med. En leder i Arusha fortalte oss at det han ønsket aller mest var å være et godt forbilde for sine brødre og søster (her i Afrika er alle brødre og søstre) slik at de kunne få oppleve like trygge omgivelser som han hadde fått gjennom CHRISC. For oss er det dette CHRISC handler om, å produsere gode forbilder som kan lede sine medmennesker.

Peer leader Majaliwa underviser om drug abuse i Magomeni.

Og tilbake til spørsmålet vi stilte i starten. Er idrett løsningen på alle verdens problemer? Nei, det er det ikke. Men idrett brukt på riktig måte kan bidra til å utvikle enkeltmennesker og ved å utvikle enkeltmennesker utvikler man samfunn. CHRISC har gjennom bruken av idrett endret mange liv og det er et stort potensial til å endre mange flere.

Overlevde vi dette? Klikk på linken under for å finne ut!

Fra 11-28 September blandet vi buisness og pleasure i Kampala, Uganda! Klikk på linken under for å se en bildegjennomgang av turen. Flere bilder finner du i galleriet!

Under vårt opphold i Uganda var vi så heldig å få bli guidet rundt av Ugandas kjekkeste mann, Justus (kilde: Katto Araali Justus). En mann med flere "girlfriends" og "cousins" skal du lete lenger etter! Han var definitivt med på å gjøre Uganda oppholdet vårt minnerikt! Takk!

Første dagen dro vi rundt og var med på CHRISC-aktiviteter rundt i Kampala. Første stopp var St. Martins School, her har CHRISC aktiviteter med barna hver dag. Eli viser mzungu-styrke og vinner drakampen lett!

Det ble 1 time med forskjellige leker og aktiviteter, "løven kommer" var en stor hit!

Etterpå var vi så heldige å få besøke Mulago school for the deaf der CHRISC planlegger å starte opp aktivitet. Her lærer Irene Tore og stave navnet sitt på tegnspråk. Hvis du vil se hva Tores navn på tegnspråk er, sjekk ut galleriet!

Trenger ikke hørsel for å leke rødt og grønt lys, dette var svært populært blant både barna og IKU-studenter. Det var en fantastisk opplevelse å ha aktiviter sammen med de døve!

Eli er mildt sagt populær i Afrika! Dette er en av de mange afrikanske frierne som prøvde seg på Eli under vårt oppholdt i Uganda.

Her får dere en innføring i hvordan unngå uønsket kroppskontakt. 1. kunstpause, 2. åpne veska med høyra hånd, 3. ta mobilen med venstre.

Vi brukte mye tid på å traske rundt i denne gigantiske, folkesomme og flotte byen.

Noe vi alltid kommer til å forbinde Kampala med er trange, fullstappa labyrinter av handlesmug der du kan kjøpe absolutt alt!

Er det rart denne verdensvante gutten får mange lange blikk fra afrikanske jenter? Da Tore kom tilbake til resturanten etter en tur alene i sentrum, kom han tilbake med en søt jente ved navn Shida (på swahili: problem). Hun viste seg å være en meget hyggelig jente som vi etterhver ble bedre kjent med. Og det viste seg etterhvert at hun hadde mer sansen for gutter med lyseblodt hår og knallblå øyne, noe ala Andreas...

Ja, vi overlevde dette! Og vi var også så heldig å få oppleve Nilen på sitt våteste og beste! Vi slukte en del liter Nil-vann i løpet av dagen. Rafting med utgangspunkt i Jinja kan anbefales på det sterkeste.

Vår rafte-instruktør sa at et par av stryka vi overlevde er noe av det drøyeste du får som turist! I løpet av dagen fikk vi en del "vaskemaskin-opplevelser"! Men gøy var det!

I følge våre turledere hadde Tore et for bedagelig tempo når vi skulle svømme i land. Derfor måtte han fraktes med kajak de siste meterene.

Lørdagen den første uka fikk vi med oss oppstarten på CHRISC Kampala Youth League. Det var god stemning med mange lag med både gutter og jenter.

Som vanlig, ber alle spillerne før kampen begynner. I ordentlig CHRISC ånd.

Vi var så heldige å få møte igjen våre venner fra Mulago.

Vi fikk nyte storbylivets mange goder, blant annet nattmat. Fast food i Afrika er noe helt for seg selv: Rolex (chapati og omelett), kylling, mishkaki, chips og det meste annet du vil ha serveres rett på gaten.

Vi hadde ikke bare ferie mens vi var i Uganda, vi var også deltakere på workhop og lansering av CHRISCs nye HIV/AIDS awareness manual. Det var tre dager spekket med ny kunnskap, erfaringer og mye gøy. Her har Alex fra Nairobi hatt leker hentet fra den nye manualen med en gruppe elever.

Stolte ledere i CHRISC viser fram den nye manualen. Artigere fyrer skal du lete lenge etter. Fra venstre Mike, Emmanuel og Semei.

Flotte CHRISC ledere fra hele Øst Afrika samlet etter endt workshop. Fotografen tar selvkritkk! (Hvor er Tore??)

Her står vi foran bussen som skulle starte kl 15 og ta 18 timer, men den gikk kl 17 og tok 20 timer! Vi var så slitne når vi kom fram at vi glemte å ta "etter bildet"

Tutaonana badai!

Hivi hivi!

Synet bedrar, vi kommer faktisk ganske godt overens her nede!

Nå har vi faktisk vært i Tanzania i 84 dager! De 50 første har dere allerede fått oppsummert. Men de 34 siste dagene har vi tilbrakt i Mwanza. Disse dagene har vært fylt med Chrisc aktivitet, swahilikurs (forresten: for de av dere som sa at swahili var lett…dere tar feil) og å bli vant til å bo og jobbe i en fremmed kultur. Vi har også brukt en del tid på å bli kjent med Mwanza. Så det vi vil gjøre nå er å skrive litt om denne fantastiske byen som vi er skjønt enige om at vi liker best av alle afrikanske byer vi har besøkt. På tross av at det er litt varmt her til tider, men vi bor jo tross alt i Afrika, så vi skal vel ikke klage på det.

For dere som ikke kan swahili står det her "hvis du er heldig får du se krokodillene". Vi tolker dette som badeforbud...

Mwanza er en forholdsvis stor by som ligger nord vest i Tanzania på Victoriasjøens bredde. Mwanza er fortsatt ikke ”oppdaget” av turister og er derfor en rolig og avslappet by der de ikke er så vant til wazunguer med masse penger. Dermed er det mulig å stoppe opp og ta en titt på varene selgerne har uten å bli ”tvunget” til å kjøpe noe. Mwanza er en ren og pen by (til Afrika å være) til og med daladalaene (caravelle liknende biler med sitteplass til 13, men plass til MINST 25) og taxiene er ordentlige. Vi har brukt litt tid på å prøve å bli kjent i byen og har funnet våre favoritt steder. Som for eksempel Kuleana Pizzeria, men selv om vi lurer oss selv til å tro at vi begynner å bli kjent i denne byen finner vi stadig nye spennende steder og utforske. I dag fant vi en isbar med fantastisk god is (det kan være de nesten tre månedene uten Hennig Olsen Is som gjør at den smakte så himmelsk…).

Utsikt over Lake Victoria fra Mwanza. Sjekk ut berømte Bichmark Rock i bakgrunnen.

Vi bor i en ”forstad” til Mwanza som heter Nyamanoro, her er det store murhus med gjerde og port side om side med små hus med blikktak. Det er et trivelig nabolag og alle hilser og smiler til oss. Vi har funnet oss noen lokale sjapper vi handler i der de har det meste av det vi trenger. Vi har et ganske stort grønnsaksmarked 5 minutter unna og har blitt rafiki sana med et par damer som selger nanasi (annanas) og ndizi (banan). Vi har også en nabo som lager chipsimajai til oss, og som er meget fornøyd hver gang vi tar turen ned for å spise lunsj der.

Vårt trivelige marked med særdeles hyggelige priser!

Shoppen med det rare i. Vår stambutikk med fantastisk betjening og meget variert utvalg!

Vår lokale handlegate 50m fra huset som vi daglig passerer igjennom. Vi får like mye oppmerksomhet hver gang vi går forbi.

Vårt stamsted for chips og egg til 6 kr. Fast food lunch i Afrika!

Dette er damen som selger de beste ananasene i Nyamanoro. Alltid veldig glad for å se oss, men ikke så glad i å bli tatt bilde av!

Huset vårt er et litt slitt, men trivelig hus med port og mur rundt. Vi har to stuer, fire store soverom, tre bad og tidenes minste kjøkken. Og det begynner så sannelig å føles som hjemme. Utenom når strømmen eller vannet fusker, og sett bort i fra den morgenen vi våknet opp med flere tusen døde babymygg på gulvet, eller at vi ikke har varmt vann, liker vi huset svært godt! Naboene snakker ikke særlig med engelsk, men vi bruker nå den meget begrensede swahilien vi kan og hilser og prøver å forstå hva de spør om (og svarer vi ikke riktig sier de hva vi skal si). Vår nærmeste nabo er en bar som spiller ”trivelig” musikk til etter leggetid, vi begynner nesten å lure på om vi kommer til å få sove hvis vi ikke blir vugget i søvn av afrikanske rytmer…

Huset vårt sett fra forsiden/den fine siden. Og nei, selvom vi har tidenes største parabol får vi kun inn swahilikanaler.

Huset vårt sett fra baksiden... og vår "kjære" lokale pub til venstre på bildet.

Vasking av klær på afrikansk vis. Dette tok ekstremt lang tid, og vi er nå så heldig og ha en vaskedame som gjør det fem ganger fortere.

Andreas lager chapati på vårt lille, upraktiske, men koselige kjøkken.

Mr. Phyneous og mr. Jona jobber på CHRISC kontoret, altså, i stue nr 2.

Flittige studenter selv i Afrika!

Andreas har det største og det desidert varmeste rommet i huset. Vifte er påkrevd, hengekøye er anbefalt.

Eli Marie: "Heldigvis har vi fler"

For alle dere som lurer på det: Vi har det veldig bra og koser oss en heil hau. Vi gleder oss til å vise alle dere som kommer på besøk denne fantastiske byen som skal være vårt hjem i 5-6 måneder til.

En av de største "turist-attraksjonene" i Mwanza. Den populære og herlige fisken Tilapia i bakgrunnen.

Hivihivi!

Heisann og velkommen til bloggen vår, Hivi Hivi!

Fra solnedgangen ved mount Hanang i Haydom. Mange flere bilder under!

Dette første innlegget blir det desidert lengste, men forhåpentlighvis ikke det siste! Vi skal prøve å skrive, legge ut bilder eller film ca 1 gang i uka, så følg med!

Under får dere en oversikt over turen vår så langt i bilder fra 21. Juni til ca 2. August, fram til vår ankomst til Mwanza. Flere bilder kan du finne i galleriet.

East African Cup, 23-26. Juni:

Vi forlot Norge 21. Juni og var framme i Nairobi dagen etter. Etter en humpete 10 timers lang busstur kom vi fram til Moshi, hvor den årlige East African Cup blir arrangert!

East African Cup er en fotballcup for gutter og jenter under 16 år fordelt på 3 aldersklasser. Men det er så mye mer en bare en fotballcup. Alle deltagerne må hver dag delta på workshop før de spiller kamper. Workshopene har temaer som HIV/AIDS, coaching, førstehjelp/sportsskader, ledertrening og konfliktløsning.

East African Cup er Afrikas største fotballturning for ungdom og har deltagere fra Kenya, Tanzania, Uganda, Rwanda og Zambia. Tilsammen deltok over 65 lag og 1300 deltakere! (Legg merke til videokameraet til TBC - Tanzanias nasjonale TV-kanal.)

Idrettsglede: Mange tilskuere og god stemning under finalene!

Haydom, 28. Juni – 8. Juli:

Inngangen til Haydom Lutheran Hospital.

På Haydom ble vi kjente med en del wazunguer samt den lokale CHRISC Haydom lederen, Jared. Solvei, Lene og Margrethe var med et CHRISC sommerteam til Haydom. Anneli jobbet som frivillig med CHRISC på Haydom. Jon er ansatt i CHRISC i Norge. Johannes er leder for Framnes VGS`insamligsprosjekt, som i år er dedikert til oppretting av et planlagt CHRISC ressurssenter på Haydom. Jentene nederst, Karoline og Lene har brukt sommeren på å starte et danseprosjekt for å engasjere jentene i Haydom.

Haydom blir omtalt som et av tidenes mest suksessfulle bistandsprosjekter og utgjør en livsviktig forskjell for svært mange mennesker!

I et område hvor det lever rundt 2 millioner mennesker er Haydom Lutheran Hospital det eneste helsealternativet (Da er ikke lokale sjamaner, medsinmenn og osteopater medregnet). Tenk om i underkant av halves norges befolkning skulle ha ett sykehus med fem heltidsansatte leger til rådighet! Vi skal kanskje ikke klage på lange sykehuskøer...

Blant mange viktig prosjekter og oppgaver har Haydom Lutheran Hospital blant annet et eget barnehjem for barn som har mistet mødrene sine. På barnehjemmet blir de i ca 9 måneder før de finner noen som kan ta seg av barna.

Under vårt opphold hadde vi en fotballkamp mot et lokalt CHRISC lag. All CHRISC aktivitet starter og avsluttes med bønn. Dere kan jo gjette hvem som vant!

Haydom ligger midt i mellom fire av de største stammene i Tanzania. Det har blitt bygget et kultursenter her som skal fungere som et sted for konfliktløsning, kulturforståelse og for å bevare de ulike kulturenes egenart. Utenfor kultursenteret har hver stamme bygget hus i deres egen byggestil.

Ungene i Haydom var alltid glad for å se mzunger som ville leke og ta bilder.

Vi trosset faren for å møte hyener og trasket opp for å se på solnedgangen fra mount Haydom! Uansett hadde jo Jon og Johannes tenkt ut taktikker for å nedkjempe hyenene, så alle følte seg "trygge".

En dagene brukte vi på å besøke ulike stammer i regionen. Som vanlig ble fotoapperat og videokamera møtt med stor entusiasme!

Finn en feil.

Dette er på vei opp Mount Hanang! Vi hadde mildt sagt mye trøbbel med guide og rettigheter for å komme inn i parken denne dagen! Et lite utdrag fra en lang telefonsamtale mellom Jon Frydenborg og en sjef som ikke kunne så godt engelsk kl 6 om morgenen! ”What, 40 dollars per person for entering the park? Are you kidding me?!” ”Yes!” lyder det fra andre enden. En guide som til slutt ble med oss som en slags ”kvitering” var dårlige skodd, hadde ingen ryggsekk og verken mat eller drikke, selvom han skulle lede oss på en 10 timers lang fjelltur...

Til slutt kom vi alle til topps! Utsikten fra 3418 moh var helt fantastisk! Og den ble ikke dårligere med tanke på at Mount Hanang er eneste skikkelig fjell på flere mils omktrets!

Vår siste dag i Haydom dro Jon, Andreas og Eli Marie på Outreach. Dette er et tilbud Haydom sykehus gir til avsidesliggende landsbyer rundt Haydom. Her får barn og mødre tilbud om vaksiner, medisiner og veiledning.

Et av tilbudene var å veie barna for å passe på at de fikk i seg nok næring. Det var lang kø, og mange av mødrene hadde bært med seg barna sine i mange timer for å komme seg til samlingsstedet.

Barn i Afrika liker heller ikke å bli vaksinert! Dette var en utrolig inspirerende dag og det var spennende se livsviktig arbeid i praksis!

Arusha, 10. Juli – 1. August:

Etter noen dager i Arusha dro de fleste av wazunguene hjem, men vi ble bedre kjent med en annen mzungu, Vidar, som også var på East African Cup! Dessuten ble vi godt kjent med Ibrahim og Joram som er frivillige i CHRISC. Vi brukte mye tid sammen med Phyneous, som var med oss til Haydom, og som vi skal bo og jobbe med i 3 måneder i Mwanza!

I løpet av tiden i Arusha skulle vi lære en del om arbeidet til CHRISC og var da med på en del workshops og seminarer som CHRISC arrangerte. Alt var på swahli! Her er et bilde fra first-aid workshop i Moshi med Rhita som lærer. Vi var også så heldig og få utnytte oss av Rhitas fantastiske lærerkunnskaper igjennom et lynkurs i Swahili. Rhita er en av mange gode lærere CHRISC har fostret.

Der vi bodde på Scripture Mission, var det søndagsskole hver fredag. Noe som betydde rundt 40 helt crazy kids å leke med og ta bilder av en gang i uka!

En dag viste Ibrahim og Joram oss en diger foss midt i jungelen ved foten av mt Meru! Vi ventet nesten på at Tarzan skulle slenge seg i lianene som hang ned i elveleiet!

Og her fikk noen av oss turens første bad i det kalde fjellvannet. Herlig!

Vi brukte mye av tiden vår i Arusha på "fielden". Her er et bilde fra en turnering og cleanup i sonen Suye.

Det var altså turen vår i korte trekk før vi kom til Mwanza. Lurer du på hvordan vi har det her og hva vi driver med? Stay tuned. Karibuni tena! HiviHivi!